Et manifest om tre rettigheter
Loris Malaguzzi

Barns rettigheter

Barn har rett til å bli anerkjent som individer med juridiske, borgerlige og sosiale rettigheter, som bærere og skapere av sin egen kultur og som aktive deltakere i utviklingen av sin identitet, selvstendighet og kompetanse gjennom samvær og samhandling med jevnaldrende, med voksne, med ideer, med ting, med virkelige og fiktive hendelser i møtet mellom ulike verdener.

Dette etablerer de grunnleggende forutsetningene for en høyere form for samfunnsborgerskap for individet og dets forhold til sine medmennesker, og gjør at banra - og hvert enkelt barn - krediteres for en ekstraordinæ rikdom på medfødte evner og et tilsvarende potensial av styrke og kreativitet. Det er umulig å underkjenne dette uten samtidig å forårsake lidelse og ofte uopprettelig skade.

Med dette som utgangspunkt erkjenner vi barnas rett til å realisere og videreutvikle alle sine muligheter ved at de utnytter sin evne til å være sammen med andre, samtidig som de blir møtt med hengivenhet og tillit og får tilfredsstilt sine ønsker om og behov for å lære.

En viktig forutsetning er ikke minst et velfungerende samarbeid mellom de voksne, som er rede til å bistå og hjelpe, og som legger stærre vekt på å finne konstruktive strategier for tenking og handling enn på direkte overføring av kunnskap og ferdigheter. Det er dette siste aspektet som bidrar til dannelsen av kreativt intelligente, frittenkende, reflekterte og observante individer gjennom kontinuerlige differensierings- og integreringsprosesser i samhandling med andre mennesker og andre kulturer.

De rettighetene vi har samlet i dette dokumentet, gjelder selvsagt for alle barn - ikke bare dem vi har snakket med. Dette bidrar til å gi dokumentet en dimensjon av allmennmenneskelige verdi.

Læreres rettigheter

Lærere og øvrige ansatte ved enhver institusjon har rett til å delta i utarbeidelsen og utviklingen av de begrepsmessige rammene som definerer oppdragelsens innhold, mål og praksis, gjennom åpne diskusjoner seg imellom samt med pedagogiske konsulenter og foreldreråd. Dette må skje i harmoni med barnas og foreldrenes rettigheter. På den måten bidrar man til et samarbeid når det gjelder valg av metoder, didaktikk, forsknings- og observasjonsprosjekter, erfaringsområder, egenutvikling og felles videreutdanning av personalet, kulturelle tiltak, oppgaver for foreldrerådene samt problemer i forbindelse med organiseringen av nærmiljøet og institusjonens daglige virke.

Et slikt samarbeid, et slik nettverk av samhandlinger, som blir mulig fordi de involverte både som individer og som gruppe kan bidra med et mangfold av ideer og kompetanse, og som hele tiden er åpent for revidering og eksperimentering, rommer allerede et forslag til en forskningmodell, til en modell for interaktiv oppdragelse, kultur og liv. Det er en modell som ikke bare gir nytt liv til institusjonens og familiens roller, men som også i vesentlig grad virker fornyende og styrkende på de sosiale formene for kunnskapsbygging. For barna fremstår nemlig arbeidsmåten som noe meget levende og stimulerende, som utmerket lar seg kombinere med de behov og ønsker de måtte ha når det gjelder deres relasjoner og kognitive læring.

For lærerne - hver og en av dem - er dette en betingelse som understreker hvor viktig det er å diskutere og utveksle ideer og erfaringer, og som gir dem flere verktøy for profesjonell evaluering og vurdering.

Foreldres rettigheter

Foreldre har rett til å ta aktivt del i gjennnomføringen av institusjonens grunnleggende prinsipper i den grad de ønsker, og til å følge med på egne barns vekst, omsorg og utvikling så lenge de er betrodd den offentlige barnehagen.

ingen delegering, ingen avstand . derimot understrekes verdien av foreldrenes rolle og tilstedeværelse, noe som bestandig er blitt høyt verdsatt i vårt system.

På den ene siden har vi en sterk inderlig anmodning fra en barnehage som vet hvor mye et godt samarbeid med familiene kan bidra til å øke barnas sikkerhet og trivsel og til å opprett et kontaktnettverk som vil føre til sanne og mer gjensidig kunnskap, i tillegg til en mer formålstjenelig felles søken etter de metodene, det innholdet og de verdiene som fører til en mest mulig effektiv oppdragelse.

På den andre siden har vi foreldrene. De aller fleste er ganske unge, de kommer fra alle tenkelige yrkesgrupper, de ulik ulik grad av modenhet og erfaring, og mange har en annen etnisk bakgrunn, men alle sammen sliter de med å få tiden til å strekke til, med å få pengene til å strekke til, med problemer på jobben, de er redde for ensomheten, de er urolige for fremtiden, og alle har de et ønske om og et stort behov for å bety noe og for å snakke om og reflektere over problemene sine - og da først og fremst de som angår barnas utvikling og opplæring.

Dersom institusjon og hjem kan komme frem til et gjensidig samarbeid om oppdragelsen, noe som vil være både fornuftig og fordelaktig for alle parter fordi alle dermed får en mer meningsfulle rfaring, vil man innse hvor skadelig og feilaktig en selvstilfreds og eksluderende pedagogikk er, og motsatt hvor positiv og fruktbar en inkludernde og utforskende pedagogikk kan være.

Deltakelse og utforskning er to begreper som faktisk sammenfatter mye av den mer generelle tanken bak vår oppdragelsesteori. De oppsummerer de beste midlene for å sette i gang og støtte et godt samarbeid mellom foreldre og lærere - med alt det positive dette fører med seg for barnas utviklingsmulihgeter.

Fra boka Barns rettigheter - en reise. Sett med barns øyne, Fagbokforlaget:2009.
Publisert med tillatelse fra Reggio Children og Fagbokforlaget AS.