Reggio Emilia i Nord-Italia
Reggio Emilia ligger på den sørlige delen av Po-sletta mellom Milano og Bologna. Reggio Emilia har også blitt et begrep for en barnehagepedagogisk praksis som bygger på sterke demokratiske verdier og som er knyttet til byens politiske og sosiale historie. Dette har utviklet et profesjonelt fellesskap i de kommunale barnehagene gjennom de siste femti årene, og har vært sterkt preget av den første barnehagesjefen i Reggio Emilia, Loris Malaguzzi. Hans pedagogiske innsikt, handlekraft og organisatoriske dyktighet førte til barnehager med høy kvalitet i en tid da dette ikke var en selvsagt del av samfunnets fellesoppgaver i Italia.
Et demokratisk prosjekt
Reggio Emilias tilnærming til pedagogikk er forankret i en dyp respekt for barnet. Pedagogene er overbevist om at alle barn er født intelligente og med en sterk drivkraft til å utforske verden. De har tro på menneskers muligheter, og legger vekt på solidaritet, samarbeid og kritisk tenkning som utgangspunkt for en verden med dype demokratiske verdier. Det pedagogiske grunnsynet bygger på at hvert enkelt individ - sammen med andre - konstruerer egen og felles kunnskap og kultur. Med et demokratisk fellesskap som ideal, ønskes ulike syn velkommen fordi møter mellom ulikheter bidrar til utvikling av nye kunnskaper. Reggio Emilias tilnærming til pedagogikk kan derfor knyttes til en sosiokulturell eller sosialkonstruksjonistisk kunnskapstradisjon. Barnet ses altså som et selvstendig og aktivt individ med ønsker om og evne til samhandling, læring og omsorg for andre.
Pedagogisk dokumentasjon
For å komme nærmere barns måter å være og lære på, har pedagogene i Reggio Emilia utviklet et pedagogisk verktøy som med tiden har blitt kjent som pedagogisk dokumentasjon. Pedagogisk dokumentasjon forutsetter en observerende pedagog som lytter til barns hundre språk. Dette er en prosjekterende arbeidsmåte som motsetter seg kategorisering og reproduksjon som utgangspunkt for læring. Viktige momenter i denne arbeidmåten er observasjon, dokumentasjon, delingskultur, refleksjon og valg for videre arbeid.
Ateliekultur
I alle kommunale barnehager i Reggio Emilia finnes det et atelie. Det er også ansatt en atelierista som, i følge Loris Malaguzzi, skal bidra til å skape konstruktiv uro og elementer av kaos i den pedagogiske virksomheten. Lek og utforsking av materialer, fenomener og måter å være i verden på, ses som dialoger der de hundre språk symboliserer de uendelig mange uttrykk dette kan få og de uendelig mange måter man kan forstå verden på. Å gi rom og tid til undring, fordypning og skapende virksomhet bidrar til å utvikle mulighetene som finnes i det enkelte barn, i det enkelte menneske. De hundre språk er en metafor som forsøker å fange en holdning til hvordan barn skaper og uttrykker kunnskap og kultur, og som forutsetter en lyttende pedagog. Loris Malaguzzi var selv opptatt av det interdisiplinære i alt arbeid. Han så på kunnskap som en vev og lot seg inspirere av ulike pedagogiske tenkere, filosofer, kunstnere og av vitenskap i brede spekter. Det er denne holdningen som inspirerer til utforskende praksiser og prosjekterende arbeidsmåter i det daglige arbeidet i de pedagogiske virksomhetene, og som gjør at praksis og teori alltid er like viktige. Malguzzi brukte sykkelen som metafor for dette: Den ene pedalen er praksis. Den andre er teori. Og du må bruke begge for å få sykkelen til å bevege seg framover.
En pedagogikk i forandring
Reggio Emilias pedagogiske erfaringer står i forandringens tegn. Samfunnet forandres, altså må pedagogikken forandres. Som støtte for sine virksomheter har det blitt utarbeidet overordnete retningslinjer, men det eksisterer ikke et rammeverk eller et pedagogisk program som kan kopieres. Mange lar seg likevel inspirere av filosofien og de pedagogiske grunntankene og er nysgjerrige på hva de kan bidra med i deres lokale sammenheng.
Et demokratisk prosjekt
Reggio Emilias tilnærming til pedagogikk er forankret i en dyp respekt for barnet. Pedagogene er overbevist om at alle barn er født intelligente og med en sterk drivkraft til å utforske verden. De har tro på menneskers muligheter, og legger vekt på solidaritet, samarbeid og kritisk tenkning som utgangspunkt for en verden med dype demokratiske verdier. Det pedagogiske grunnsynet bygger på at hvert enkelt individ - sammen med andre - konstruerer egen og felles kunnskap og kultur. Med et demokratisk fellesskap som ideal, ønskes ulike syn velkommen fordi møter mellom ulikheter bidrar til utvikling av nye kunnskaper. Reggio Emilias tilnærming til pedagogikk kan derfor knyttes til en sosiokulturell eller sosialkonstruksjonistisk kunnskapstradisjon. Barnet ses altså som et selvstendig og aktivt individ med ønsker om og evne til samhandling, læring og omsorg for andre.
Pedagogisk dokumentasjon
For å komme nærmere barns måter å være og lære på, har pedagogene i Reggio Emilia utviklet et pedagogisk verktøy som med tiden har blitt kjent som pedagogisk dokumentasjon. Pedagogisk dokumentasjon forutsetter en observerende pedagog som lytter til barns hundre språk. Dette er en prosjekterende arbeidsmåte som motsetter seg kategorisering og reproduksjon som utgangspunkt for læring. Viktige momenter i denne arbeidmåten er observasjon, dokumentasjon, delingskultur, refleksjon og valg for videre arbeid.
Ateliekultur
I alle kommunale barnehager i Reggio Emilia finnes det et atelie. Det er også ansatt en atelierista som, i følge Loris Malaguzzi, skal bidra til å skape konstruktiv uro og elementer av kaos i den pedagogiske virksomheten. Lek og utforsking av materialer, fenomener og måter å være i verden på, ses som dialoger der de hundre språk symboliserer de uendelig mange uttrykk dette kan få og de uendelig mange måter man kan forstå verden på. Å gi rom og tid til undring, fordypning og skapende virksomhet bidrar til å utvikle mulighetene som finnes i det enkelte barn, i det enkelte menneske. De hundre språk er en metafor som forsøker å fange en holdning til hvordan barn skaper og uttrykker kunnskap og kultur, og som forutsetter en lyttende pedagog. Loris Malaguzzi var selv opptatt av det interdisiplinære i alt arbeid. Han så på kunnskap som en vev og lot seg inspirere av ulike pedagogiske tenkere, filosofer, kunstnere og av vitenskap i brede spekter. Det er denne holdningen som inspirerer til utforskende praksiser og prosjekterende arbeidsmåter i det daglige arbeidet i de pedagogiske virksomhetene, og som gjør at praksis og teori alltid er like viktige. Malguzzi brukte sykkelen som metafor for dette: Den ene pedalen er praksis. Den andre er teori. Og du må bruke begge for å få sykkelen til å bevege seg framover.
En pedagogikk i forandring
Reggio Emilias pedagogiske erfaringer står i forandringens tegn. Samfunnet forandres, altså må pedagogikken forandres. Som støtte for sine virksomheter har det blitt utarbeidet overordnete retningslinjer, men det eksisterer ikke et rammeverk eller et pedagogisk program som kan kopieres. Mange lar seg likevel inspirere av filosofien og de pedagogiske grunntankene og er nysgjerrige på hva de kan bidra med i deres lokale sammenheng.